Gateway Bali

Tekst og bilder av Anne Marte Karlsen, student på Reiselivsledelse Gateway Bali

Vi ble hentet av to store busser uten for Luwak kafeen og kjørt avgårde til et barnehjem som lå ca. 45 minutter unna. Vi var hele sosialkomiteen og kulturpsykologi klassen. Når vi kom frem fikk vi mange ekser fulle av nudler som vi skulle bære ned til barnehjemmet og masse ris i svære sekker som de skulle få. Vi leverte dem hos noen søte damer før vi gikk videre nedover til selve barnehjemmet. Vi var først i jente avdelingen, og fikk et lite innblikk i hvor møkkete, urenslig og omstendighetene rundt alle barna. Det var veldig få rom, og på rommene var det opp til 20 personer. Det var som regel bare en madrass og små skuffer til hver. Alle barna satt på gulvet og smilte.

Verdens nydeligste jente lå og sov. Ho kom frem etterhvert, også fortalte ho at ho het Annie og var kjempe syk.. Og at det var derfor ho sov. Ho bare smilte og lo, og fikk beholde armbåndet mitt.

På rommet kan det sove opp til 15-20 personer. Vi holdte på å renne vekk av varme når vi var noe rundt 7-10 personer der inne. Det er helt utrolig hvordan de greier det. Ikke nok med det så er alt så minimalt. Det var en madrass til alle, få oppbevaringsskap og en pute. Etter at vi hadde vært en tur å titta på de få romma gikk vi ut til en større plass, hvor en del barn spilte fotball. De hadde en fotball som de sparket og løp etter lenge. De hadde det kjempe morsomt virka det som, og de var veldig glad i å bli tatt bilder av. Noen litt mer ivrige enn andre.

Vi gikk videre for å finne gutte avdelingen, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg mista gruppa mi og fikk bare sett halve barnehjemmet fordi jeg stoppa i et rom, hvor det satt så mange barn og lekte. Jeg tok av meg skoene, satt meg ned og lot de leke med kamera, lommebok og ipoden min. Vi hørte på masse musikk, sang, lekte og fortalte hverandre masse om oss selv. Ho ene skulle til og med legge meg til på facebook. De er så herlige, og de ville så ille at vi skulle komme tilbake i morgen, men det blir det ikke noe av. Kanskje en liten tur senere, men da må vi organisere det selv.

Nå setter jeg virkelig stor pris det jeg har her på Bali, og i hvertfall hjemme i Norge. Og uansett hvor lite de hadde, eller om de måtte sove på gulvet gikk de alltid rundt og smilte. Alltid like glade. De er umulig å ikke bli glad i. De sa hele tiden at de ville ha huden, øynene og hårfargen min. Annie ville at jeg skulle skrive en hilsen i boka hennes, og da skrev jeg at ho var kjempe søt og at ho måtte holde motet oppe. Da ble ho så glad så ho nesten begynte å gråte! Når vi skulle dra var det vanskelig å si hadet. De sendte masse kyss i lufta, sa hadetbra på engelsk og indonesisk, smilte fra kinn til kinn og vinka ivrig hadet. «See you soon», var det flere som sa.